Margrethes blogg

Venneløs i verdensrommet

2011-10-24T22:28:00.006+02:00

I mange tiår har menneskene prøvd å sende saker og ting ut i verdensrommet for å se om vi får kontakt med andre sivilisasjoner. Vi har blant annet sendt LP-plater i gull med ”Sounds of Earth”, barnetegninger, Beatles-sanger, aske fra avdøde kjendiser og binære koder. Det nyeste på listen er LEGO-figurer. Selveste Galileo Galilei, som fant flere av Jupiters måner, får æren av å bli sendt som plastikk-versjon til planeten Jupiter. Med et teleskop i den ene hånden og en modell av Jupiter i den andre, er han klar for å reise ut i verdensrommet. Med seg har han også den romerske guden Jupiter og hans kone.

Jeg lurer på hvordan eventuelle mottakere reagerer på posten vi sender. Kanskje sukker de oppgitt når nyhetssendingene blir avbrutt av en rekke forstyrrende signaler, etterfulgt av John Lennons stemme som synger “... on and on across the universe”. Kanskje blir de ikke spesielt glade for verken leker, gamle mynter, hilsener fra avgåtte presidenter eller jordisk musikk. Muligens kan det føles litt som stadig å motta post fra en overivrig og desperat venn.

De kan være lei av at det stadig dukker opp søppel fra Jordens mange prosjekter. Kanskje metalldeler, halvbrente motorturbiner og kloakk fra romstasjoner og farkoster stadig skyller i land på planeten deres. Kanskje kaster de et oppgitt blikk i retning den lille prikken i horisonten som er Jorden, mens de skurer og resirkulerer søpla vår.

Vi har sendt DNA-prøver fra mennesker og dyr ut i rommet. Vil de som finner DNAet skjønne hva det er og hva det kan brukes til? Og på en annen side, hva om de skjønner nettopp det, og utnytter våre naive forsøk på å få venner i Rommet? Alle har lært om nett-sikkerhet i våre dager, hvor farlig det kan være å oppgi sin identitet på det store nettet. Men i verdensrommet har vi ingen begrensninger. Kommer det av at vi egentlig ikke tror det er noen der ute? Eller kanskje lysten til å finne ut av om vi er alene og å møte eventuelle naboer er så stor at vi overser slike spørsmål.

Kanskje en annen sivilisasjon en dag bestemmer seg for å besøke oss her på jorden. Da får vi håpe at de bare ønsker å komme på besøk etter alle postkortene vi har sendt dem, ta en kopp te og sladre litt om andre sivilisasjoner. Og vi får håpe at de er annerledes enn oss jordboere. For et folkeslag som klarer å reise hele veien hit til Jorden, har helt klart kommet lenger teknologisk enn oss. Koloniseringen av for eksempel Amerika, Afrika og Australia kan fortelle oss noe om hva som pleier å skje når et folkeslag finner et annet, mer primitivt folkeslag.

Ordføreren som aldri sier nei

2011-10-24T22:19:00.003+02:00

Dagene er fulle for Øivind Sand (AP). Han synes tilværelsen som ordfører er knall, men han har akseptert at livet er uforutsigbart, skummelt - og herlig.

Han misliker å ha på seg ordførerkjedet og kaster gjerne både det og dressen til side. Han hopper gladelig ut i bassenget iført snippkjole og badeshorts, dersom det kan skape latter.

Øivind Sand betegner seg selv som en helt vanlig mann. Men livet er det beste han har fått tildelt, og det må fylles med sprell. Selv om det er skummelt.

Han er Romerikes mest populære ordfører, med 54,7% oppslutning på høstens kommunevalg. Men hvem er han egentlig?

Vi fikk ta del i ordførerens fullpakkede hverdag. En hverdag som består av bade-stunts, opptredener og ablegøyer - men også av hardt arbeid og redsel.

Se portrettet her.

Dette portrettet laget jeg i sammenheng med en featureoppgave på nettkurset ved journalistutdanningen høsten 2011. Oppgaven var å lage et portrett med noen som har noe med valget å gjøre.

Fotspisende pirajafisk

2011-08-09T01:39:00.002+02:00

Tegning: Ken Robert Berger Hansen

Jeg vet ikke hvem jeg synes mest synd på: føttene eller fiskene.

Riktignok vet jeg at vi gjør ganske mye rart for utseendet vårt i dag. Folk steker seg i solarier, bader håret med kjemikalier og sprøyter de merkeligste stoffer inn under huden for å fremheve ønskede kunstige trekk. Noen bader i sjokolade, andre senker seg ned i trykk-kammere eller helsebringende superkilder. Likevel ble jeg litt skremt over et syn som møtte meg da jeg var på et kjøpesenter i Glasgow nylig.

Først trodde jeg det var utstillingsdukker som satt der i utstillingsvinduet. Skikkelsene var bleike og satt helt urørlige. Rommet bak glassruta var ikke veldig stort, men det var bygget som et mini-amfi med benkerader oppover. Ikke en lyd kom ut fra forretningslokalet, og det var en dus belysning. Så rørte plutselig en av utstillingsdukkene på hodet, og blikket hans sveipet over alle de forbipasserende ute i kjøpesenteret. Jeg skvatt da jeg skjønte at det var mennesker som satt der. Det var en helt merkelig stemning der inne på andre siden av glasset, blikkene på personene så så underlig tomme ut.

Blikket mitt flyttet seg til bena deres. De var stukket ned i store vannkar med gjennomsiktige glassruter. Jeg kunne ikke se føttene, de var dekket bak noe diffust, noe svart som beveget seg. Nysgjerrigheten gjorde at jeg måtte gå litt nærmere. Halvstore, sprelske fisk flokket seg om føttene og så ut som de forsynte seg godt. Men, hva er et par illeluktende føtter med fotvorter og sprukken neglelakk mot livet i ville elver i sydlige strøk? Bak den glupske apetitten kunne man kanskje ane et savn etter deres naturlige habitat.

Hver dag tilbrakte disse fiskene med å spise det ytterste hudlaget på et stort antall kunders svette føtter. Men selv om de blir kalt Doktorfisk og det sies at de er tannløse, så har jeg ikke helt tiltro til dem. De suger seg fast og skraper av huden. Det reklameres med at du får den mykeste babyhuden etterpå.

At noen frivillig betaler for å sitte der i utstillingsvinduet og bli gradvis spist lag for lag overrasker meg. Men når jeg venner meg til tanken er det vel ikke noe merkeligere enn mye annet man gjør for kroppslig velvære og utseende. Vi tar stadig i bruk nye virkemidler for å bli vakre og perfekte. Jeg er spent på hva fremtiden vil bringe av merkelige symbioser.

Den fryktede geléklumpen

2011-08-09T01:31:00.010+02:00

Tegning: Ken Robert Berger Hansen

Hver sommer dukker spørsmålet opp: hva skal vi egentlig med brennmaneter?

Rett under vannoverflaten ligger den stille og duver. Bortsett fra den faretruende rødfargen ser den harmløs ut. Sakte kommer den i min retning, med et slep av grådige, brennende tråder. Det er noe merkelig med disse skapningene. Driver den bare tilfeldigvis avgårde i min retning, eller har den en plan?

Mitt forhold til brennmaneter ligger et sted mellom hat og fascinasjon. En sommer tok fascinasjonen overhånd, og jeg begynte å oppsøke store brennmaneter under vann med undervannskamera. Denne merkelige og marsboerlignende livsformen ser ikke ut som noe annet dyr. Og selv om den hverken har hjerne, hjerte, øyne eller skjelett, kan den både svømme, fange mat, lukte, smake og merke forskjell på lys og mørke. I tillegg har manetene eksistert i 500 millioner år, noe som i seg selv gjør dem til et interessant fenomen.

Men man kan vel si at interessen likevel endte brått den sommeren, med en rød og brannsåret hånd. Etter dette har fascinasjonen avtatt noe. Men hver gang jeg ser de merkelige skapningene ligge så stille, ja, nesten forventningsfullt, i vannflaten når jeg skal bade, undres jeg. Hvilken nytte gjør brennmaneten? Hva skal vi egentlig med den? Dette er et av mine barndomsmysterier.

Hyttetur ved havet gir meg tid til å reflektere over disse spørsmålene. I dype tanker bestemmer jeg meg for å finne noen svar, og ringer marinebiolog Bente Edvardsen ved Universitetet i Oslo. Det viser seg at uten brennmaneten kunne livet i havet ha vært riktig så trist. Månefisken ville blant annet mistet en av sine livretter. Og uten manetkadavrene som etter hvert synker til havets bunn, ville også snegler og andre bunndyr gått sultne tider i møte. Yngel av hvitting og taggmakrell er immune mot brennmanetgiften. De hadde fått en stusselig fremtid uten de lange, giftige trådene å gjemme seg blant. «Naturen er i en fin balanse. Det er ikke godt å si hva som ville skjedd dersom brennmanetene forsvant, men det ville helt klart skapt ubalanse», sier Edvardsen.

Maneten har altså ingen tydelige oppgaver: den har mange forskjellige ofre, men få fiender. Kanskje er det nettopp dette som gjør at arten er så vellykket og har overlevd i så mange år? Det er uansett vanskelig å se for seg manetene som noe annet enn plagsomme, og jeg er ikke helt overbevist ennå. Kan ikke noen andre spise dyreplankton, bli spist av månefisk og beskytte spesielt utvalgte typer fiskeyngel? Noen som ikke brenner meg hver gang jeg snorkler langs kysten?

Likevel har jeg ikke så mye å klage over. Ved norskekysten blir manetene stort sett ikke større enn rundt 20 cm. I andre farvann kan de derimot ha en diameter på to meter og tråder på 30 meter. Mange steder i verden har man faktisk omgjort plagen til en delikatesse, med for eksempel manet-helsekost og tørkede manet-terninger. Så kanskje det er det vi skal med maneter? Spise dem? Kanskje blir det manet-smoothie og manet-muffins å finne på terassen hos meg neste sommer.

Trykket i Romerikes Blad 12. august 2011.

Faller mellom paragrafene

2011-08-08T23:56:00.004+02:00

Da vi jobbet med avis forrige semester, skrev jeg denne saken om småbarnsmoren Marte Syvertsen som ikke får barnefaren til Norge:

Marte Syvertsen har for liten inntekt, og får derfor ikke gjenforening med ektemannen. Her holder hun deres datter Betty, som faren aldri har fått møte. Foto: Margrethe Miljeteig.

Marte Syvertsen får ikke familiegjenforening med ektemannen fra Zambia fordi hun har for liten inntekt. Samtidig får småbarnsmoren heller ingen pengestøtte fra NAV siden hun er gift.

- Vi håpet jo på at Derreck skulle kunne komme til Norge til fødselen, sier Marte Syvertsen. Hun sitter med åtte uker gamle Betty i armene. Det krøllete håret, øynene og de runde kinnene har Betty arvet etter faren sin, men hun har aldri sett han. Og det vil bli lenge til den lille familien får leve sammen, for mamma Marte Syvertsen tjener ikke nok penger.

Les resten av saken på vår nettavis journalen.

- Mediepåvirkning er ingen unnskyldning for drap

2011-03-31T20:32:00.006+02:00

Vi har laget en radioreportasje om voldelige spill og tv-serier. Kan man bli påvirket til å begå drap?

Tiltalte i Faiza-rettsaken sier at han var påvirket av en voldelig tv-serie. - Det er ikke en formildende omstendighet, sier psykolog Svein Mossige.

Vi har snakket med to karer som spiller masse voldelige spill.

Hør radioreportasjen her.

Foto: Digitpedia

Unge gründere med store ideer

2011-03-31T19:52:00.007+02:00

Romerikes Blad var med på akershusmesterskapet i ungdomsbedrift 2011:

Les saken som hører til her.

Andre saker jeg har skrevet i det siste er blant annet:

"Business, god mat og karriereplanlegging" - På ledelseskurset "Young Ambassadors" går det i business attire, lekker mat og staselige sammenkomster med mange kjente navn fra norskt næringsliv. Les om ungdommene som deltar i ledelsesprogrammen Young Ambassadors.

"A Backstage story" - En sak om musikk- og danselinja på Lillestrøm videregående sin oppsetning av "West Side Story". Bli med bak scenen på musikalen.

"London Calling - drøyt 20.000 studenter i utlandet" - Flere og flere velger å studere i utlandet. Les om Hanne som studerer på University of Westminister i London.

"Langt fra rosenrødt å blogge" - Det å ha en blogg med masse besøkende og faste lesere er ikke bare bare. Les om Hege og Erika som har fått oppleve bloggingens bakside.

"Satser fullt på ungdomsbedrift" - For et par måneder siden snakket Zoom med ungdommene i Kompis UB og Unik Media UB, som også deltar i videoen øverst i innlegget. Les om bedriftene og deres ambisjoner.

Strålerush på Oslo S

2011-03-31T19:41:00.005+02:00

Oslo S er et eksempel på et bygg med mange strålesendere og brukere. Det er uenighet om dette er farlig eller ikke.

På Oslo S er du i rushtiden omgitt av stråling fra opp mot 20 000 mobiltelefoner, 30 mobilmaster og 10 trådløse nettverk. Jeg tok med Folkets Strålevern for å måle hvor mye stråling det egentlig er på stasjonen.

Les saken her.

Saken er flermedial, så du kan også se video og høre lydklipp om temaet.

Sissel Halmøy i Folkets Strålevern er svært bekymret for stråleverdiene i Norge, og tåler ikke å være på offentlige steder med mange strålekilder.

Ungdom tatoverer seg selv på kjøkkenbenken

2011-02-23T20:33:00.004+01:00

-Det var ikke så gøy å våkne morgenen etter, sier Camilla. Her får hun reparert en amatørtatovering av Glenn Jordheim på Odins Merke.

Jeg har gjort et lite dykk inn i temaet amatørtatoveringer, og dette har resultert i en nettartikkel og en tv-reportasje.

Camilla tok en amatørtatovering i Thailand: bokstavene CA nederst på magen. C sto for Camilla og A sto for Anna, ei venninne hun møtte den kvelden. Vi fulgte Camilla da hun skulle reparere sin amatørtatovering.

Stadig flere ungdommer tatoverer seg selv og hverandre, gjerne hjemme på kjøkkenbenken. Les om Kent Michaels erfaringer.

Fattighuset kan bli satt på gata

2010-11-27T17:54:00.003+01:00

John er en av de mange som benytter seg av tilbudene til Fattighuset.

Fattighuset i Oslo frykter at verdifull innredning og inventar kan gå tapt hvis leikontrakten opphører. Derfor tok vi oss en tur ned og lagde en tv-reportasje.

Se reportasjen om Fattighuset her.

Reportasjen er laget av: Marie Helene Kjørboe, Margrethe Miljeteig, Victoria Ose og Mia Tørholen.

Radioreportasje om Jessheim frimerkeklubb

2010-11-18T22:48:00.004+01:00

Samlebesettelse på Jessheim

Samleglede kan fort bli en besettelse. Vi ville finne ut hva som skjer når 30 frimerkeentusiaster møtes i Jessheim kirke, og tok oss derfor en tur bort og lagde radioreportasje. Reportasjen er obligatorisk oppgave nummer 7.
Trykk her for å komme til reportasjen.

Senere lagde vi også en radiosending: "Kultur på torsdag".

Svindlet sosialklientene for 200 000 kr

2010-10-31T17:24:00.009+01:00

ILLUSTRASJONSFOTO: Det har foreløpig blitt oppdaget underslag mot halvparten av den mistenkte kvinnens 80 klienter. De første underslagene skal ha skjedd for over et halvt år siden.

Førti av sosialklientene på Sagene har blitt svindlet for opp til ti tusen hver.
– Dette er svært beklagelig, sier bydelsdirektør Knut Egger.

Av Margrethe Miljeteig

I september ble det oppdaget at en tidligere ansatt på Sagene sosialkontor har begått underslag mot 40 av sosialklientene.
– Hver person har blitt svindlet for mellom 2000 og 10 000 kroner. De fleste underslagene ligger på rundt 4000 kroner. Noen få ble svindlet i januar i år, men de fleste er fra juli og utover, forteller bydelsdirektør Knut Egger.
Sosialklientene er vanskeligstilte personer som trenger hjelp til å styre økonomien sin. Den mistenkte kvinnen hadde som ansvar å styre kontoene og betale regningene til rundt 80 klienter. Kommunerevisjonen jobber nå med en total gjennomgang av alt den mistenkte har jobbet med, og Oslo politidistrikt etterforsker saken.

Nettbanksvindel
– På nettbanken puttet kvinnen inn riktig mottaker og riktig beløp, men feil kontonummer. Pengene skulle betale klientenes kommunale boliger, men ble isteden overført til kvinnens samboer, sier Egger.
På denne måten fikk kvinnen og hennes samboer tak i 200 000 kroner fra sosialklientenes kontoer. Alle pengeoverføringer må godkjennes av en annen person på avdelingen. Egger forteller at de jobber med å finne ut hvordan underslaget kunne gjennomføres på tross av dette. Alle bydelene følger felles kontrollrutiner, og Oslo kommune kjører for tiden en gjennomgang for å se om de er bra nok.
– Foreløpig har vi ikke trukket noen konklusjon om hva som må endres i rutinene, sier Egger.
Den politianmeldte kvinnen har bakgrunn fra bankvesenet. Første september sluttet kvinnen etter å ha jobbet ved sosialkontoret i ett år, og tiende september ble underslaget oppdaget. En av de ansatte på avdelingen reagerte på beskjeder som hadde blitt gitt. Den mistenkte hadde innført rutiner som ikke stemte med kommunens rutiner.

Skylder på omstendighetene
– Etterforskningen er i full gang, og vedkommende har vært inne til avhør, sier etterforskingsleder Tom Gulliksen på Grønland politikontor.
Han forteller at kvinnen har en forklaring og skylder på omstendighetene.
– Det er en annen part inne i saken, som ikke har vært inne til avhør ennå. Vedkommende har vært vanskelig å få tak i, men skal til avhør denne uken, sier Gulliksen.
Gulliksen vil ikke bekrefte om dette er kvinnens samboer, men sier at de vil vurdere vedkommendes forklaring opp mot kvinnens.
– Vi kan ikke vurdere noe skyldspørsmål ennå. Før det kan gjøres, må begge historiene på bordet. Vi vet derfor ikke hvor dette vil ende, forklarer etterforskningslederen.

– Må ryddes opp
– Vi tar dette svært alvorlig. Vi er avhengige av at brukerne har tillit til oss i kommunen. Episoden åpner for spørsmål: Har det vært brudd på rutinene, eller har vi oppdaget en svakhet som må sees nøyere på? sier Egger.
– Dette er en kjedelig sak for de andre ansatte ved sosialtjenesten, som står på og jobber samvittighetsfullt. Vi er åpne om hendelsen og vil ikke bagatellisere eller skjule den. Slike saker må ryddes opp i umiddelbart, og vi har derfor fått inn eksterne krefter som tar en gjennomgang, sier bydelsdirektøren.
– Det gjelder å ha gode rutiner og en bevissthet rundt at slike ting kan skje. Man kan dessverre aldri sikre seg 100 prosent mot slike hendelser.

Underslaget på 200 000 kr ble oppdaget internt på avdelingen. – Har det vært brudd på rutinene, eller har vi oppdaget en svakhet? spør bydelsdirektør Knut Egger.

Se saken på studentenes nettavis Journalen her.
Dette var femte obligatoriske oppgave i år. Oppgaven var å finne en nyhetssak fra bydel Sagene.

En av tre sluttet

2010-10-24T13:16:00.001+02:00

Silje C. Andersen (20), Line Orfjell (20) og Johanne Hoffart (21) har droppet ut av journalistutdanningen. De synes studiet var for stressende.

Til tross for store søkertall på journalistutdanningen, har 34 prosent av studentene i fjorårets kull allerede sluttet. – Mange vet ikke hva det innebærer å være journalist, sier studieleder Anne Fogt.

Av Margrethe Miljeteig

I 2009 hadde 635 personer journalistikk ved Høgskolen i Oslo som førstevalg. 73 fikk plass og møtte opp til første skoledag. I dag er det under 50 igjen. Journalistlinjen er en av de mest populære utdanningene ved Høgskolen i Oslo, og hadde i år et inntakssnitt på 60.4 studiepoeng på ordinærkvoten.

- Ikke dramatiske tall

Studieleder for journalistutdanningen, Anne Fogt, tror det kan være mange grunner til at studenter dropper ut.

– Mange av dem som starter er ikke sikre på om de vil bli journalister. Det er også mange som ikke helt vet hva utdanningen går ut på. Det forekommer at elever med gode karakterer velger journalistlinjen fordi de har muligheten til å komme inn. Mange oppdager at de ikke passer til yrket. Noen synes utdanningen er for praktisk, og noen synes den er for teoretisk, sier hun.

– Frafallet er helt klart et problem, for vi vil helst at alle de 70 plassene skal være i bruk. Likevel skal vi ikke overfokusere på tallene, fordi vi ligger godt an i forhold til gjennomsnittlig frafall på bachelorutdanningen. Man pleier å regne det som vanlig at mellom en tredjedel og halvparten faller av i løpet av en bachelorutdanning.

Dialog med studentene

Førsteamanuensis i journalistikk, Roy Krøvel, tror ikke det er så mye som kan gjøres annerledes i markedsføringen av utdanningen.

– Derimot tror jeg at veiledningen på videregående skoler ikke er bra nok. På en annen side er det naturlig at man vil prøve seg frem, og det er ikke rart at man ikke velger riktig på første forsøk. Siden det er et økende frafall hos oss, vil vi gjøre alt som kan gjøres. Vi må lære av studentene og deres erfaringer, og oppfordrer derfor studentene til å komme med tilbakemeldinger.

– Mye stress

Silje C. Andersen (20), Johanne Hoffart (21) og Line Orfjell (20) er noen av de mange som byttet linje etter et år på journalistikk. De mener undervisningsnivået er høyt, men at mange blir overrasket over hvordan det er å jobbe som nyhetsjournalist.

– Jeg tror det er mange grunner til at folk velger å slutte på journalistutdanningen. Opplegget er gjennomført, med mange eksterne forelesere og god variasjon. Men av ulike grunner er det ikke alle som passer til utdanningen, mener Andersen.

– Det er en praktisk utdanning. Det er lite akademisk, og man får ikke så mye tid til overs til å lese. I tillegg er stressnivået høyt, og det kan til tider være mye mas og jaging etter nyheter. Det er ikke alle som passer til det.

– Man blir kastet ut i journalistikken med en gang. Jeg tror mange er litt uforberedt, og innser at yrket ikke er helt slik de trodde, sier Orfjell.

– Bra med høye krav

– Jeg tror at mange opplever studiet som annerledes enn de forventet. Man vil skrive dype artikler og redde verden. Men så er første året med nyhetsjournalistikk ganske stressende. Man innser at det er slik man må jobbe i minst ti år før man får en bedre jobb, og at det å være nyhetsjournalist ikke er det man har lyst til, sier Andersen. Hun savnet den akademiske delen, og tar nå kinesisk på Universitetet i Oslo.

– Journalistikk var ikke noe for meg. Men jeg angrer ikke på at jeg tok et år med det, for det var veldig lærerikt.

Hoffart sluttet fordi hun synes det ble for praktisk, og har valgt å begynne på utviklingsstudier. Orfjell likte derimot at det var praktisk, men synes det ble for mye stress.

– Jeg synes det var stressende å hele tiden skulle finne en sak. Nyhetsjaget passet meg ikke i det hele tatt. Jeg hadde lyst til å bli journalist helt siden jeg var liten, så det var skuffende. Nå har jeg begynt på tekstforfatterstudiet på Westerdals, og jeg tror det passer meg bedre.

– Det er egentlig bra at det er høye krav, for da siler man ut dem som ikke passer til
journalistyrket. Og studiet er supert for dem det passer for, mener Hoffart.

Se artikkelen på Journalen, studentenes nettavis.

Denne oppgaven var tredje obligatoriske oppgave. Oppgaven var å skrive en sak fra Høgskolen i Oslo.

Ikke akkurat luktfritt

2010-10-23T00:23:00.003+02:00

En petit trykket i Romerikes Blad 1. oktober 2010.

Man tenker ikke så mye over luktesansen. Den bare er der som en forlengelse av smakssansen, og gir deg visse nyttige tips. For eksempel hvilken retning du kan gå for å finne nybakte boller, eller hvor du kan få gratis vafler på en messe. Ofte merker man det ikke så godt når den forsvinner. Du går forkjølet rundt i din duftløse tilværelse, og merker ikke mangelen med det første. Ikke før du drikker melk med feil konsistens eller spiser noe som ikke smaker godt, noe lukten antagelig ville advart deg mot. Man stusser litt over at man ikke merket at osten var muggen eller at maten i ovnen var i ferd med å bli svidd.

Det man derimot merker, er når luktesansen plutselig kommer tilbake. Etter en forkjølelse blir jeg overrumplet av denne tilbakevendende luktesansen som hiver seg over meg - midt i Oslo sentrum. Idet jeg går igjennom slottsparken merker jeg en økende fasinasjon for luktesansen. Det føles som om noen har lagt til en ekstra dimensjon, et virvar av lukter. De omgir meg på alle kanter. Nyslått plen, duften av vått løv og andre gode, høstlige lukter finner veien til nesa. Hvorfor har jeg ikke savnet luktesansen mer? Jeg lukker øynene, og lar luktene danne bilder av omgivelsene.

Idyllen varer i omlag fem minutter. Så kommer jeg innenfor en radius på ti meter av en søppelbøtte. Stanken av epleskrotter, halvspist kebab og andre halvråtne ting fyller nesa mi på en måte jeg ikke har tenkt over før. Vanligvis merker man bare en essens av vond lukt, man klarer ikke å skille de ulike luktene fra hverandre. Men luktesansen min har vært fraværende så lenge at den bestemmer seg for å virkelig sette inn støtet. Jeg går raskt forbi søppelbøtta, og prøver å unngå alle luktene som melder seg.

Jeg kommer ned i folkevrimmelen på Karl Johan. Det lukter tørt og støvaktig fra byggearbeidet. Det lukter eksos fra biltrafikken, og mat fra restaurantene. Søte lukter, rare lukter og gode lukter blander seg. Men likevel klarer ikke «by-lukten» å overgå lukten fra de forbipasserende menneskene. De har til min store overraskelse en sky av lukt hengende etter seg. En dame med hatt haster forbi i roseparfymeskyen sin, en eldre herremann rusler forbi i sin kaffe-og-snus-luktende aura. Langt fra alle menneskene på Karl Johan lukter godt. Vi har makrell-i-tomat-menneskene, røykluktmenneskene og vaskepulver-menneskene. Så ha vi dem som lukter frityrolje, eller dem som har en smågretten, sur lukt hengende etter seg.

Etter dette møtet med luktesansen sitter jeg igjen med blandede følelser. Med ti millioner skjerpede lukteceller på vakt hele dagen er det ikke rart jeg blir overveldet. Til min store glede har luktesansen enda mer å by på når jeg kommer hjem. Middagen har ikke smakt så mye eller så godt på over to uker.

Nettnyheter for innvandrere

2010-10-23T00:05:00.003+02:00

Dette var vår aller første obligatoriske oppgave, og ble levert tidlig i høst. En ganske enkel start: skriv en notis. Men riktig så enkelt var det likevel ikke. Notisen har vært igjennom et par omganger med knallhard responsgiving:

Nettnyheter for innvandrere

Prøveprosjektet med web-tv for voksne innvandrere vil fortsette, melder Vox (Nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk). Kunnskapsdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet sponser TV2 med til sammen 300 000 kroner for at de skal fortsette prosjektet. Nyhetene leses opp på enkel norsk, og blir laget av TV2 i samarbeid med Vox. Sendingene er tilgjengelige på TV2.no, og brukes i norskundervisningen. Bakgrunnen for pengestøtten er en brukerundersøkelse der 53 lærere har gitt positive tilbakemeldinger på vårens nyhetssendinger. 88,7% av lærerne vil bruke sendingene regelmessig.

-Vi fikk enormt god respons, og har fått høre at det er et etterlengtet tilbud, sier prosjektleder Yngvar Nordberg i TV2 til Journalen.

Sendingene er foreløpig gratis, men i løpet av høsten skal det avgjøres om tjenesten skal bli en abonnementstjeneste.

Skrildring av et arbeidsmiljø

2010-09-18T19:44:00.009+02:00

En ny dag på jobben. Pål glemte pengene sine hjemme i dag, men hos =Oslo fikk han et blad til å starte dagen med. Smilende går han i gang med dagens arbeidsdag. -Det å smile er nøkkelen til salg, sier han.

-Det kan gå tusen forbi. Men Pål får alltid solgt alle bladene, og er på jobb seks dager i uka.

-Jeg vet du vil ha et blad, frue. Enda så mange avvisende blikk Pål får, fortsetter han å smile. Og innen en time, har ett blad blitt til ti.

Det nytter alltid. - Jeg har ikke begått en eneste kriminell handling etter at jeg ble =Oslo-selger, sier Pål fornøyd.

Portrett

2010-09-18T19:39:00.003+02:00

Første fotooppgave på HiO.

Gode sommerminner

2010-09-17T22:56:00.024+02:00

Vips var tekstfag, som denne bloggen var laget til, over. Plutselig kom sommeren, og tre fantastiske år på Lillestrøm videregående var over. Det var trist, og særlig det at gode venner forsvant til alle kanter av landet (og verden). Men på en annen side var jeg klar for forandringer, og gleden over å kunne begynne på journalistikk på Høgskolen i Oslo var stor.

I sommer jobbet jeg mye for Romerikes blad, i Uteliv og Zoom (ungdomssidene). Dette var veldig spennende, og jeg dro til mange morsomme steder. Jeg ble godt kjent med Romerike og oppdaget steder jeg ikke har vært på før.

Fremover tenker jeg å legge ut noen innlegg innimellom med ting og tang jeg lager på høgskolen og lignende.

Her kommer noen smakebiter fra sommerens journalistiske saker:

Peter (3) har gledet seg lenge til turen med Tertitten, og er veldig interessert i tog. Her titter han spent ut av Tertittens vinduer.

-Jeg fikk lære hvordan man styrer toget, sier Madeleine (9). Hun har hatt en kjempefin dag med mange opplevelser på Tertitten.

Petter (8) synes det er veldig gøy å gå inn til dyrene på Losby besøksgård.

Siri (16) og Simen (17) har et godt samspill. I sommer har de deltatt på flere konserter og arrangementer, og i kveld skaper de stor stemning på KaffeDilla.

UNGE TALENTER: Marcus (18) og Anna (18) skaper stor stemning på Fagerborg med sitt vakre gitarspill og sang.

Telting er en del av opplevelsen på festivaler. Catrine (18), Thea (19) og Ole Martin (19) har hatt stor glede av årets festivalsommer, og gleder seg til Øya.

Julia (3) koser seg i sola på Elvekongen.

Elvekongen glir idyllisk på vannet, med mange fornøyde passasjerer og god sommerstemning.

Her kan du lese noen av de andre sakene jeg har skrevet denne sommeren:

Elsker fart og konkurranse
Om sprangritt

Risiko, kick og adrenalin
Om motocross

-Vi er ikke redde for å bli tatt
Om ulovlig nedlasting

En hyllest og en avskjed
Om en jazzkonsert til ære for John Scofield

Stor innlevelse og scenesjarm
Om en konsert på KaffeDilla

Sladder, korrupsjon og kynisme.

2010-03-18T16:19:00.004+01:00

Medialinja har tatt en tur på kino for å se filmen "En helt vanlig dag på jobben". Her kommer en anmeldelse.

Håvard Mælnes starter som håpefull journalist i bladet Se og Hør, som i filmen blir kalt Folk Flest. Siden han var liten har han hatt lyst til å bli en journalist som skriver store, viktige saker. Sammen med Mælnes blir vi tatt med på en reise gjennom Se og Hørs lokaler. Der vi får innblikk i kjøp og salg av kjendisnyheter, vi får se at konvolutter fulle av penger, turer til syden eller skitne og kyniske fremgangsmåter ofte er det som ligger bak sakene i bladet. Situasjonene blir skildret med humor, men det ligger mye alvor bak.

Filmen er basert på Håvard Mælnes egen bok med samme navn. Han jobbet i Se og Hør fra 1996 til 2005, og hadde hovedansvaret for dekking av den nye kjæresten til kromprins Håkon. I jakten på mest mulig informasjon om Mette Marits fortid, innleder Mælnes et nært vennskapsforhold til hennes far, Sven O. Høiby. Filmen viser hvordan Se og Hør og Sven O. Høiby innleder et samarbeid begge nyter godt av. Høiby blir Norges nye klovn, og får alle utgifter dekket. Se og Hør tjener godt på skandalehistoriene han serverer. Akkurat som at filmen veksler mellom humor og alvor, veksler Mælnes mellom iver og dårlig samvittighet.

I tillegg til å være en underholdende film, er dette en film som gir deg noe tilbake. Du får innblikk i hvordan Se og Hør bruker kjendisene, og hvordan kjendiser bruker Se og Hør. Filmen latterliggjør på mange måter denne bedriftens fremgangsmåter og kynisme.

Det er både kjente og ukjente skuespillere med i filmen. Jevnt over er nivået høyt. Jan Gunnar Røise gjør en god jobb som Håvard, og Ingar Helge Gimle imponerer stort i rollen som Sven O. Høiby.

Den ekte Håvard Mælnes kommer noen ganger inn på settet og avbryter filmen. Dette river oss ut av handlingen og minner oss om at Mælnes historie er sann. Den ekte Mælnes fungerer godt som innledning, men det kan bli litt slitsomt med avbrudd flere ganger ut over filmen. Likevel synes jeg det fungerer godt at den ekte Mælnes har voiceover innimellom.

Jeg synes det er tøft av Mælnes å fortelle sin historie, siden han tross alt har vært en frivillig del av Se og Hørs spill. Likevel kommer han godt ut av det i filmen, og vi blir presentert for hans sympatiske sider også. Selv om Mælnes kanskje ikke fikk fortalt de «store, viktige sakene» i Se og Hør, vil jeg si at «En helt vanlig dag på jobben» er historie av stor betydning.

Terningkast et sted mellom 4 og 5.

Mitt budskap til verden

2009-11-12T09:26:00.000+01:00

Thomas Moen har startet et prosjekt der han utfordrer oss til å skrive et budskap på hånden vår, og ta et bilde. Bli med da vel! Det skal bli en film av det til slutt.

Her er mitt bidrag!

Mikronoveller

2009-11-03T13:56:00.000+01:00

Disse "novellene" er laget i dagens tekst-time.

Mikronoveller skal inneholde seks ord. Nøyaktig. Les mer om Mikronoveller her.

Husk at hver lille novelle (linje) skal leses adskilt.

Forventninger. Dagen kom. Dagen gikk. Forduftet.

Dagen startet ikke. Det forble mørkt.

Leve livet? Jeg er jo død.

Solen går ned, men varmen blir.

Han kunne danse vakkert. Den gang.

Pipenils var en hane. Min bestevenn.

Døren lukket seg, men kan åpnes.

Virkeligheten, servert på et fat.

2009-09-24T09:25:00.000+02:00

Tre jenter står på hver sin vekt, hvorav den ene begynner å gråte. Hun veier tre gram mer enn de andre to. Jeg bytter kanal. Tre elever sliter med leksene sine, og en opprørt lærer knekker et kritt. Jeg bytter kanal. To mennesker på en øde øy krangler. Hva krangler de om, spør du? Jeg vet ikke, jeg skrudde av Tven.

Alle disse fantastiske realityprogrammene: syltynne jenter, forelskede bønder, skoleleie elever, øde øyer og kjendisdating. Hva er det som gjør at vi ser på realityprogrammer, såkalte serier fra virkeligheten?

Realityserier er definert som en serie der virkelige personer blir satt inn i et konstruert miljø. Det er altså ikke skuespillere, men gjerne vanlige mennesker som er uerfarne med media. Vanlige mennesker som ikke synes det gjør noe å la seg bli dummet ut, helst så mye som mulig, foran det norske publikum. Og som ikke synes det gjør noe at av de tusen minuttene med råfilm blir det rensket ut en halv time med intriger og saftige scener. Gjerne tatt ut av sammenheng.

Og dersom disse tilsynelatende normale menneskene blir for kjedelige, rett og slett for vanlige, er det lett å fikse. Ydmykelse er et fint og fruktbart virkemiddel. Få deltagerne i en svak forsvarsposisjon, la dem tro at alle er i mot dem. Heng dem ut. Dersom delagerne fortsatt ikke serverer heftig nok intriger kan vi alltids ta i bruk et annet virkemiddel: moralske dilemmaer.

Siden folket har så forskjellig smak, er det klart man må være tilpasningstyktig. Alle er jo ikke interessert i folk på øye øyer: klart vi må ha egne realityserier for fotballspillere, lærere, bønder, elever og modeller.

Reality er i vinden, og tilfelle du vil lage din egen realityserie kan du følge denne enkle oppskriften.

Oppskriften på god reality:

Ca. 10 godtroende mennesker, som gjerne vil bli kjendiser. Rør inn en klype selvtillitt i starten.

1 stk konstruert setting, gjerne et trangt hus, en øde øy eller andre ubekvemme steder.

1 stk god og rolig programleder, gjerne som en kontrast til resten.

En dose ydmykelse, myker opp massen og lager spennende situasjoner.

En pose moralske dilemmaer. Gjerne i form av utstemming av andre medlemmer, valg mellom to partnere eller annet.

En skje usikkerhet.

Fremgangsmåte:

Rør sammen ingrediensene. Husk å la selvtillitten fordampe godt ut før du tilsetter ydmykhet og deretter moralske og umoralske dilemmaer. Før servering må du huske å henge ut massen til tørk i media, og skjære av de kjedlige kantene før du legger de mest spennende delene på et fat. Bruk gjerne et sterkt krydder.

Jeg bare lurer. Har nordmannens hverdag blitt så kjedelig at man må la seg underholde av andres noe konstruerte reality-liv? For hvor ekte er det egentlig, det vi ser? Kanskje føler vi oss bedre når vi blir servert andres tabber, feil og mangler.

Takk for at du leste innlegget mitt, selv om det sikkert går en spennende realityserie på TV i dette øyeblikket. Gjør det ikke? Det er nok av reality, reality, reality og enda mer reality på nett. Kos deg!

Sauer - et ledd i menneskets utvikling

2009-09-17T19:27:00.000+02:00

Sauen, dette søte, myke dyret som så mange forbinder med en som bare følger etter flokken, eller uttrykket "dum som en sau". Dette innlegget skal overbevise deg om at uten sauen hadde mennesket stoppet å utvikle seg for ca. 11 000 år siden. (Og at sauen er verdens kuleste dyr.)

Hvor kom sauen fra? Har du noengang tenkt på at du aldri har møtt en villsau i skogen, ei heller sett bilder av villsauen på savannen?

Sauen var ett av de første dyrene man gjorde til husdyr. Den varme og gode ulla var veldig nyttig og gjorde at man kunne lage seg gode klær, drikke melk og få kjøtt. Vi snakker mellom 9000 - 11 000 år tilbake i tid, i den tidlige sivilisasjonen Mesopotamia. Det at mennesket tok til seg og temmet sau, gjorde at de startet å leve på et nytt levevis. Samspillet mellom sau og menneske fungerte godt. Så godt at sauen ble et viktig symbol og er nevnt i mange religiøse skrifter og myter. Og sauearten har gjennom disse årtusnene utviklet seg mer og mer til et husdyr. Sauen har mistet agressiviteten og hornene deres forfedre hadde.

Når vi snakker om villsau i dag, er det egentlig bare snakk om tamme sauer som har forvillet seg ut i den store verden på egenhånd. Tamsauen utviklet seg til et dyr med mye ull og lite motstandsdyktighet mot råvdyr. Derfor klarer ikke en bestand av sauer å overleve lenge ute i villmarken. De største bestandene vi har av villsau er på øyer langs med kysten, for der har de ingen fiender. Sauearter med horn er mer levedykting, men ellers er sauene avhengig av mennesker for å overleve.

Til gjengjeld for dårlig motstandsdyktighet mot rovdyr, er sauen som sagt svært tilpasningsdyktig. Vi finner sauehold i både svært kalde og svært varme deler av verden. Vi har rundt to hundre saueraser, og utseendet varierer mye. Vekten kan variere fra 20 til 200 kg, og størrelsen, fargen og ulla varierer også mye. Sauene har en hale på gjennomsnittlig 7 – 15 cm, men noen sauetyper har lenger. Halen blir faktisk brukt til å lagre fettreserver.

Nyttige sauelenker:
- Sauespill
- Saueside

Rødt og grønt – for en vakker fargesammensetning

2009-09-15T18:20:00.000+02:00

Etter flere uker med gratis AP-bananer, varme KRF-vafler, boller fra høyre, tannpirkere fra SP og epler fra FRP hver morgen, er nå valget overstått. Litt kjedelig er det jo at man plutselig må skaffe seg frukt og boller på egenhånd.

Det ville vært trist om Siv brukte opp oljepengene våre før jul, så mitt ønske om rødgrønn regjering var sterkt. I tillegg ville det vært fint om vi kunne få litt fokus på miljø, og litt solidaritet kommer jo godt med.

Uker med valgtester på nett, skoledebatt og stadig mas fra politikere, bekreftet mitt politiske ståsted.

Da valgdagen kom, ble jeg som førstegangsvelger nesten litt skuffet. Valget tok bare to minutter. Det så da mye stiligere ut når Stoltenberg ruslet inn i valglokalet i dress, håndhilste på valgvaktene og gliste til et regn av blitz mens han dyttet valgseddelen ned i kassen med en elegant bevegelse.

Etter å ha fomlet frem en valgseddel, gått til feil valgvakt og ikke funnet valgseddelen-skal-inn-her-hullet, var valget over. Ingen glisende mennesker, ingen blitz.

Så startet valgsendingen, noe jeg selvfølgelig fulgte med på over kanten på matteboken. Gjennom (Y³ x ¼Z² )ª fikk jeg med meg at det gikk rette veien. Gjennom Y² x 54³ så jeg svette politikere tale med stor, glinsende overbevisning om at de ville vinne valget i år. Og takk til alle oss; de smarte velgerne som gjør det mulig for politikerne å redde verden. Og dersom du ikke stemte FRP klarer du ikke tenke selvstendig, sa Siv.

Til tross for Sivs påstander gikk alle regnestykkene mine opp denne kvelden.

Valgtall og X'er og Y'er blandet seg sammen til en usammenhengende smørje, og regnbuens valgfarger blandet seg på skjermen. Med matteprøve dagen etter og underskudd på søvn, ble det ikke noen valgvake på meg.

På radioen i morges spilte de Michael Jackson, og når jeg løp mot toget var det heller ingen som fortalte meg resultatet. Og hva med alle de som fulgte med denne spennende valgnatten? På toget satt en gjeng med sovende mennesker, der satt de, og plutselig var ingen interessert i å snakke politikk.

Denne slitsomme morgenen ventet det en nedtur til: ingen frukt eller godbiter med politiske klistemerker ventet på meg utenfor stasjonen.

Hei.

2009-09-08T18:13:00.000+02:00

Velkommen til min nye blogg! Snart vil noen av mine tanker flytte inn i denne nymøblerte bloggen, til ære for tekstfaget på medialinja. Så får vi se hva som dukker opp her i løpet av skoleåret!

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

Hilsen Margrethe.